Tjohei, lenge siden sist!
Snøen daler ned på utsiden av vinduet mitt, det har den forsåvidt gjort i nesten to måneder i strekk nå, men det er ikke før nå jeg begynner å bli lei. Jeg elsker snøen og forstår meg ikke på de som har klaget seg gjennom hele vinteren. Ja, det er kaldt, surt og til tider jævlig irriterende (les: forsinkede busser og timer med måking av innkjørselen), men hei! Ser dere virkelig ikke det flotte med det? Personlig vil jeg mye heller se -15 på gradestokken og masse snø på utsiden, enn for eksempel -2 grader som bare fører til glatt og trist vær. Innse det folkens, vinteren i Norge er ikke varm, så da kan den like godt være kald i stedet for en ussel blanding. Men huff, nå prater jeg meg vekk.
Jeg skriver vel mest for å fortelle at ting er forandret nå. Det vil si at jeg har forandret meg ekstremt mye, spesielt de siste fem årene, men også siden sist gang jeg skrev et innlegg her på bloggen. Jeg husker før... Alle vennene mine var populære og "vellykkede" mennesker. De fleste kom også fra rike familier. Og det gjør jeg selv, så det var muligens naturlig at jeg hadde slike venner. Men så, etter hvert, kom rebellen fram i meg, og jeg skiftet til et helt annerledes miljø. Jeg begynte å henge med såkalte raddiser. Venstreorienterte, intellektuelle mennesker. Rimelig sære, men jeg hadde det fint med dem for det om. Helt til jeg etter et par år sammen med disse folka, innså hvor dårlig innflytelse de hadde på meg. De fleste var dropouts som røykte hasj og diverse andre saker, og de likte å prate om hvor "fucked up" samfunnet vi lever i er. Jeg er klar over at jeg fremstilte dette miljøet som noe negativt nå, og det er helt klart feil. De aller fleste er utrolig flotte mennesker som helt klart er mye, mye smartere enn gjennomsnittspersonen. Jeg har lært utrolig mye av dem, men som sagt så innså jeg at jeg mistet mer og mer kontroll over meg selv og mitt eget liv. Dopet (som jeg i korte perioder av gangen var avhengig av) gjorde meg ekstremt ignorant, og hvis jeg prøvde å slutte, ja, da begynte jeg å drikke igjen. Jeg har alltid hatt som et prinsipp at den dagen alkoholforbuket mitt påvirker resten av livet mitt på en negativ måte, da skal jeg kutte ned eller eventuelt slutte totalt. Og det gjorde jeg. Nettopp fordi jeg kom til et punkt hvor jeg skulket skolen alt for mye, ikke fikk sove, festet mye osvosvosv. Tingene jeg gjorde på den tiden er selvfølgelig min egen feil, jeg har ansvar for mine egne handlinger. Men menneskene rundt meg har stort sett alltid en innvirkning. Det er en sannhet.

Dette ble veldig personlig og jeg føler meg litt blottet, så jeg får se om jeg sletter innlegget etter hvert. Det er jo ikke akkurat mange som leser bloggen min, og jeg skriver egentlig bare for meg selv, for å bli bedre kjent med meg selv, men jeg har jo ingen kontroll over hvem som faktisk er inne her for å lese. Så, ja. Beklager kvaliteten på innlegget, jeg skreiv det i hui og hast, og har heller ikke tid til å lese gjennom det akkurat nå. Hadøø!