FAEN I HELVETE.
Beklager språkbruken, men akkurat nå finner jeg ikke andre måter å uttrykke meg på. Fyyyyyy f. For noen dager siden bestemte jeg meg for å dra til Oslo i morgen, altså fredag. Og nå, nå har ekskjæresten min spurt om å overnatte i leiligheten til broren min hele helgen. Han vet veldig godt at jeg er der. Broren min spurte selvfølgelig om det var greit (høflig som han er), og jeg svarte selvfølgelig ja. Så pinglete er jeg, at jeg sier ja til noe sånt. Det er jo helt forferdelig. Det kan umulig gå bra. Altså, jeg kjenner eksen min bedre enn noen andre, jeg kan så og si lese tankene hans selv om han gang på gang oppfattes som et mysterie. Og jeg vet hva som kommer til å skje. Han kommer til å vekke meg midt på natten (når broren min har sovnet), vekke meg, og legge seg ved siden av meg i sengen min. Og han kommer ikke til å spørre om det, han bare gjør det. Og vi kommer til å pule. Begge nettene. Også drar han, helt uten videre, søndag morgen. Later som ingenting. Den jævelen. Men herregud, jeg elsker han, og jeg hadde gjort alt for én siste natt med han. Uansett hvor ulykkelig jeg kommer til å være i ettertid.
torsdag 22. oktober 2009
søndag 11. oktober 2009
Chelsea Hotel
Hvorfor kan du ikke la meg være i fred? Vi har ikke hatt noen form for kontakt på to måneder. Jeg har gjort alt for å prøve og glemme deg. Jeg har gitt bort alle klærne dine Fretex (orket ikke sende dem til deg, beklager, men du virket likegyldig til det uansett), kastet alle skribleriene/tegningene dine, fjernet alle bildene av deg (på rommet, på Flickr, over alt), hatt mindre kontakt med personer som Ming og Ena, rett og slett fordi jeg vet de kommer til å snakke om deg, jeg har sluttet å oppholde meg på steder vi pleide å oppholde oss, jeg har slettet deg fra steder som Facebook og Skype, jeg har gjort alt for å prøve og glemme deg. Men jeg bor fortsatt i samme by, samme hus, og går på samme skole som jeg gjorde da vi fortsatt var sammen. Jeg sover i den samme senga som vi en gang pleide å sove i, jeg dusjer i den samme dusjen som vi en gang pleide å dusje i, jeg sitter på den samme benken som vi en gang pleide å sitte på. Sammen. Nå er jeg alene, og hver mandag går jeg forbi huset du pleide å bo i. Moren og søsteren din bor der forsatt, men rommet ditt er tomt. Tingene dine er der fortsatt, men du er borte.
Jeg blir fortalt at det går over, at tiden leger alle sår. Men det virker som om såret mitt bare blir større med tiden.
Jeg angrer på mye av det jeg har sagt og gjort, men her er det faktisk du så må ta på deg skylden. For første gang i våres forhold. Ganske trist i grunn, at det ikke har skjedd før nå. Da kunne alt dette vært unngått.
Du forstår ikke at måten du forsvant ut av mitt liv, er helt uutholdelig, ubeskrivelig, og hvorfor du valgte å forsvinne er vel, forhåpentligvis det sammen. Det er for vanskelig å snakke om, for vanskelig å skrive en bok om, for vanskelig å føle. Jeg har aldri sagt det til deg, men jeg savner deg, og jeg hater deg for det.
Da vi ble sammen, ga du meg livet tilbake. Jeg hadde vært langt nede en periode, men så møtte jeg deg, jeg var innmari forelska, og du var en slags reddende engel som dro meg opp, opp for å møte livet igjen. Og da du dro fra meg, da jeg mistet deg, mistet jeg også livet mitt.
Jeg leser bøker som får meg til å gråte, jeg får ikke sove om natten, og jeg tenker at det snart er vinter og at jeg har en bok som aldri blir ferdig, og at for hver så er det en dag mindre igjen, og jeg vil alltid savne deg, jeg vil alltid, alltid savne deg og den tiden hvor alt var bra, og nå er det høst, og jeg bare gråter, gråter meg gjennom denne nydelige årstiden, og det gjør så vondt at jeg ikke vet hva du føler, kanskje du har glemt meg og alle nettene vi tilbragte sammen.
Jeg husker så godt da vi drakk vin om natten, og var oppe til klokken syv om morgenen. Jeg husker så godt da vi gikk ut, midt på vinteren, for å se på stjernene, eller ligge i en park. Jeg husker så godt da vi røyket hasj på kirketrappen. Jeg husker alt, men jeg skulle ønske jeg ikke husket noen ting.
Jeg hater at jeg fortsatt elsker deg, og jeg hater at jeg er så svak at om du hadde kommet tilbake til meg nå, hadde jeg tatt deg i mot med åpne armer.
Jeg blir fortalt at det går over, at tiden leger alle sår. Men det virker som om såret mitt bare blir større med tiden.
Jeg angrer på mye av det jeg har sagt og gjort, men her er det faktisk du så må ta på deg skylden. For første gang i våres forhold. Ganske trist i grunn, at det ikke har skjedd før nå. Da kunne alt dette vært unngått.
Du forstår ikke at måten du forsvant ut av mitt liv, er helt uutholdelig, ubeskrivelig, og hvorfor du valgte å forsvinne er vel, forhåpentligvis det sammen. Det er for vanskelig å snakke om, for vanskelig å skrive en bok om, for vanskelig å føle. Jeg har aldri sagt det til deg, men jeg savner deg, og jeg hater deg for det.
Da vi ble sammen, ga du meg livet tilbake. Jeg hadde vært langt nede en periode, men så møtte jeg deg, jeg var innmari forelska, og du var en slags reddende engel som dro meg opp, opp for å møte livet igjen. Og da du dro fra meg, da jeg mistet deg, mistet jeg også livet mitt.
Jeg leser bøker som får meg til å gråte, jeg får ikke sove om natten, og jeg tenker at det snart er vinter og at jeg har en bok som aldri blir ferdig, og at for hver så er det en dag mindre igjen, og jeg vil alltid savne deg, jeg vil alltid, alltid savne deg og den tiden hvor alt var bra, og nå er det høst, og jeg bare gråter, gråter meg gjennom denne nydelige årstiden, og det gjør så vondt at jeg ikke vet hva du føler, kanskje du har glemt meg og alle nettene vi tilbragte sammen.
Jeg husker så godt da vi drakk vin om natten, og var oppe til klokken syv om morgenen. Jeg husker så godt da vi gikk ut, midt på vinteren, for å se på stjernene, eller ligge i en park. Jeg husker så godt da vi røyket hasj på kirketrappen. Jeg husker alt, men jeg skulle ønske jeg ikke husket noen ting.
Jeg hater at jeg fortsatt elsker deg, og jeg hater at jeg er så svak at om du hadde kommet tilbake til meg nå, hadde jeg tatt deg i mot med åpne armer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)