Help, I need somebody

Hjernen min fungerer på den måten at når jeg først har fucka ting litt opp, kan jeg likegodt fucke ting skikkelig opp. Altså... Når jeg først har kjørt litt ut av sporet, bestemmer jeg meg for å kræsje i grøfta. Jeg gjør det ikke med vilje, det er helt ubevisst. Det er bare sånn jeg tenker.

Jeg kan allerede nå konstatere at, med mindre jeg ikke bli borte én eneste time til i enkelte fag på skolen, så kommer jeg ikke til å få karakter i disse fagene, og at jeg skal møte opp i hver eneste time fram til jul? Ikke tale om! Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal greie meg. Akkurat nå frister det mest å bare droppe ut, men samtidig, jeg orker ikke alt styret med mamma og pappa som kommer til å masse om at det er lite lurt osv, jeg klarer ikke mer negativitet nå. Gi meg en opptur, værsåsnill.

Emo

Holy shit, nå er det lenge siden jeg har skrevet her, og mye har forandret seg siden sist (haha, det sier jeg alltid, men det er sant). Den tidligere kjæresten min, som jeg var med 24/7 (bokstavelig talt), bestemte seg plutselig for å dumpe meg og flytte til Buskerud for å gå på teaterhøyskole. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det akkurat nå, men jeg kan vel innrømme at det er ubeskrivelig vondt og hardt, og jeg sliter med å komme meg gjennom hver eneste jævla dag, jeg hater tanken på at han kanskje finner seg ei ny jente i fuckings Buskerud, og jeg hater at jeg elsker han så høyt. Klisjé, I know. Men det er sannheten.

Med han dro også de fleste av mine nærmeste venner. Ikke til samme sted (flaks for meg, så slipper jeg å se han når jeg skal besøke de!!!), de er alle spredt rundt omkring i Norge (og verden, for den saks skyld). Neste helg bærer det til Oslo, nærmere bestemt Frogner, for å besøke noen av dem. Jeg kan nesten ikke med å komme meg vekk herfra. Og høsten er fin i Oslo. Egentlig er høsten fin overalt da, men jeg har fine høstminner fra Oslo.

Etter "the break up" er livet i Kristiansand derfor så som så, skal jeg være ærlig er det helt JÆVLIG akkurat nå, og jeg vet det mest effektive for meg, er å dra til et nytt sted, hvor jeg ikke kjenner et eneste menneske. Her har jeg for mange kontakter til at jeg skal kunne greie meg. Alle vet at det alltid var oss to, og nå skal de selvfølgelig mase om alle mulige detaljer og ting som jeg ikke en gang har tenkt på selv. Men jeg må være sterk, og selv om det virker håpløst akkurat NÅ, vet jeg at det bare er et spørsmål om tid før jeg vil føle meg bedre igjen.

I går var jeg faktisk på byen, for første gang på lenge. Hver gang jeg drar på byen på lørdager, angrer jeg. Alle dager er bedre enn lørdager. På lørdager drar alle de som ikke drikker til vanlig ut, alt er fullstendig kaos, man nærmest bader i spy (for alle de som er ute på lørdager, skal drikke for hele uka, de drikker jo tross alt bare en gang i uka, og da skal de drikke skikkelig mye), derfor er de aller fleste fullstendig drita og jævlig lite sjarmerende, mens jeg sitter der og angrer på at jeg ikke heller stakk ut på tirsdag. Men ja, det var merkelig i går. Det har fortsatt ikke gått opp for meg at jeg er singel. Flere ganger sa jeg til meg selv (i hodet) at "Amanda, du skal ikke kysse han, og du skal hvert fall IKKE la han bli med deg hjem, du er i et forhold, og du hadde hatet om han hadde gjort det mot deg!", men så kom jeg plutselig på at jeg er aleine og sinnsykt ensom, så jeg gjorde det likevel.

Det fikk meg bare til å savne han enda mer.