Noen skal se Bob Dylan, mens andre pugger til eksamen

Jeg vet ikke om det er ren tilfeldighet eller dårlig karma jeg har, det driter jeg egentlig i, jeg er bare utrolig sur. Akkurat NÅ skulle jeg vært i Oslo med Sky og Kristin, vi skulle hengt på alle de feteste stedene og spist skikkelig digg mat før vi dro til spektrum for å se Bob Dylan i kveld. Men neida, de dro uten meg. Ikke fordi de ikke ville ha meg med, men fordi, tja, jeg vet ikke riktig hvorfor, men eksamenen min ble av en eller annen merkelig grunn satt 25. mars. I dag.

Jeg kunne selvfølgelig tatt et fly til Oslo nå (eksamen overstått, jeg kaller meg herved sekserbarn), men tror verken jeg har råd eller plass. På flyet altså. Det hadde vært verdt det, det vet jeg. Bare tanken på at selveste Bob Dylan er her, i Norge, uten at jeg får sett han, er uungåelig. Jeg får tårer i øynene.

Jeez, så digg det er med helg. Fredager er definitivt den beste dagen i uka, bare på grunn av den helt spesielle fredagsfølelsen. Etter vinterferien som var max chill, hadde jeg trodd jeg kunne hatt skole flere titalls dager i strekk, men det var visst feil. Det tærer på, alt det arbeidet vi får.

Vinterferien var, som sagt, max chill! Første halvdel var stress da, med filmlaging i, tja, ti timer hver dag, kanskje. Jeg og ei venninne av meg, Hanne, holder nemlig på å lage film om psykoanalysen som vi skal vise for klassen. Vi er nettopp ferdige nå da, og jeg er ikke innbilsk når jeg sier at, ja, vi kommer til å få en klinkende klar sekser. Garantert. Norsklæreren likte innleveringa våres (om André Bjerke og psykoanalysen) så godt at han valgte å gi oss en hel skoletime (vi kunne få to om vi trengte det!) til presentere filmen vi har mekka sammen. Men vi har pokker meg jobba for det. Nå gjenstår bare flere timer med redigering (og ganske mye hjelp fra storebror, selvsagt. Vi må bare kjappe oss med å begynne, siden han sykler til Tyskland på mandag).

Så ja, jeg hadde egentlig ikke trodd jeg skulle få noen vinterferie i det hele tatt. Men så kom pappa hjem fra Singapore på onsdag, og hele familien (minus Jonas) bestemte seg for å dra opp på Hovden. Det ble diggere enn jeg hadde trodd. En del skigåing, men gud så deilig det er å komme hjem til ei varm hytte, og bare chille resten av dagen, med god samvittighet. Store deler av oppholdet ble reddet av min kjære Haruki Murakami og hans fantastiske Kafka på stranden. Jeg har sagt det uendelig mange ganger før, men jeg kommer sannsynligvis aldri til å slutte å si denne setninga: Murakami er et geni. Rett og slett. Har du ikke lest noe av han, har du virkelig gått glipp av noe. Jeg blir forelska i bøkene hans gang på gang på gang. Det tar aldri slutt. Aldri.
Også spiste vi selvfølgelig utrolig mye digg mat, jeg elsker mat også. Det er nesten så jeg kan si at det er mat jeg lever for.

Så på søndag, da vi skulle kjøre hjem, følte jeg meg skikkelig klar for ei hektisk uke. Jeg har fått meg ny jobb nå, på Ultra (Kristiansands beste matvarebutikk. Helt sant!) i tillegg til mye skolearbeid, yogatreninger og medlemskort på Spenst som jeg må bruke. Også en finfin kjæreste jeg aller helst vil tilbringe hele dagen sammen med. Men i dag er det som sagt fredda, og det er kjærestetid. Vi skal se film, American Splendor eller Happy Together (jeg kjøpte i går), lage mat, høre på psykedelisk musikk, sexe, fly, prate... Whatever. Har jeg nevnt at Sky er den fineste kjæresten i hele verden?

Han skal forresten studere til høsten, antageligvis i USA (http://en.wikipedia.org/wiki/Hampshire_College) fordi han vil på et såkalt alternativt universitet (som jeg forsåvidt støtter 100%, men samtidig ikke holder ut tanken på å ha han så langt borte), så han undersøker europeiske, og spesielt engelske alternativer. Ellers blir det enten Oslo, eller Bergen. Kall meg gjerne skeptisk, men jeg er negativ til avstandsforhold. Veldig negativ, faktisk. Selv om det selvfølgelig funker for noen. Men den tid, den sorg. Egentlig pleier jeg ikke å tenke så langt fram. Og før han forlater meg, skal vi uansett ha en fantastisk sommer sammen, det er helt sikkert.