Uæh, i stad døde morfaren min. Det er ganske uvirkelig, selv om jeg har hatt det i tankene en god stund nå.
For ett år siden fikk han kreft, og etter det har det bare blitt verre og verre. I går skulle vi ned til han for å spise middag, og da satt han i stolen med ullgenser og teppe rundt seg, selv om det var 30 grader i stua. Han orka ikke mat. Han følte seg dårlig, men han klagde ikke. Det gjør han aldri. Han hadde feber, og hosta blod. Vi kjørte han til sykehuset, som vi hadde fått beskjed om. Han ble lagt i respirator samme kvelden. Han skulle våkne om 1-2 dager. Ingen visste at han aldri kom til å våkne igjen.
Vi fikk beskjeden tidligere i dag, at han kom til å dø i kveld/natt. Pulsen sank ekstremt fort, og klokka 20:03 skrudde legen av maskinen som gjorde at han fikk puste. Da var han allerede død. Det var utrolig trist, men samtidig fint. Ikke at han var død, men når (nesten) hele familien stod rundt sykesenga og gråt.
Egentlig var det jo like greit at han døde, for han har det mye bedre nå. Han har lidd altfor mye det siste året, men jeg klarer ikke slutte å grine for det om. Sikkert mest på grunn av mamma, jeg vet hun har det forferdelig akkurat nå.
At jeg hører på CocoRosie - Candyland gjør ikke saken så mye bedre. Tårene triller ned!
Skriver ikke dette for oppmerksomhet (eller jeg regner med ingen leser denne bloggen uansett), må bare skrive det et sted. Kanske jeg sletter det etter hvert.
søndag 9. november 2008
tirsdag 4. november 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)