Intro til min nye blogg

Jeg begynner å få litt fotfeste nå. Men herregud. Jeg husker ikke om det var i går eller i forigårs eller for tre dager siden at jeg bare svevde rundt og ikke hadde noe som helst å holde fast i. Eller jo, kanskje et ørlite håp om at det skulle forandres. At jeg skulle kunne vite noe om framtida. For jeg føler det ganske sterkt fremdeles. At alle mine prinsipper og "sannheter" bare forsvant, helt plutselig. Slike som at man alltid må være åpen for nye ting og for forandring. Og at alle mennesker er egoistiske. At tvang og press og truing suger. Masse slike ting.. Noen prinsipper har selvfølgelig vært viktigere enn andre, men jeg har alltid tatt utgangspunkt i noen av disse når jeg skal finne ut hva som er "rett" og "galt". Selv om jeg også har et prinsipp som sier at det ikke finnes noe som er rett og galt, men det er et prinsipp jeg innerst inne ikke helt forstår. Men for å komme til poenget: Jeg føler meg ikke lenger overbevist om at "sannheten" gjør en lykkeligere enn en verden av illusjoner. Jeg føler ikke lenger at jeg (og Sky - om vi fortsatt hadde vært sammen) nødvendigvis ville fostra noen lykkeligere barn enn to FrP'ere (som jeg alltid har ansett som dumskaller) - eller strengt religiøse, for den saks skyld.

Det har gått opp for meg at jeg ikke er særlig smart. Ikke smartere enn andre. Det er godt mulig at det jeg har kommet fram til eller lært, og at mine prinsipper er bedre enn andres, men det finnes jo ikke noe fasitsvar på det. Men selv om jeg sitter med noen smartere svar i knotten, så gjør ikke det meg noe smartere enn alle andre. Det er jo bare tilfeldigheter som gjør at jeg vet disse smarte tingene. Virkelig. Jeg har alltid lurt meg selv til å tro at jeg er kritisk og at jeg er smart siden jeg har svaret til så mange spørsmål. Og fordi jeg klarer å se sammenhenger. Men sannheten er at jeg driter i alle disse tingene jeg har lært. Jeg ville bare ha noe å skryte av - noe å snakke om til andre mennesker.

Jeg har funnet ut over halvparten av det som står på profilen min er bullshit. Historie, mote, yoga.. Yoga, for faen. Jeg driter i det. Alt jeg vil er å bli mykere, sånn at jeg kan gå i spagaten og ha bedre sex. Også vil jeg virke sær. "Jeg heter Amanda og jeg driver med ashtanga yoga", liksom. Jeg skjønner meg ikke på yoga. Det at man skal være oppmerksom og sånt. Hvorfor i helvete skal man det? Er man en bedre person hvis man er oppmerksom? Har man det bedre med seg selv? Jeg tror virkelig ikke det.